post@nso.no   +47 90 100 333
En tur til frisøren endret alt

En tur til frisøren endret alt

Da nevøen ble påkjørt, forsto Steinar Fredriksen at han ikke hadde peiling på førstehjelp. Han bestemte seg for aldri mer å stå på sidelinjen og ikke kunne hjelpe til.

– Jeg fulgte den eldste sønnen til søsteren min til frisøren da han ble påkjørt av en bil i 1969. Vi skulle begge klippe oss. Jeg hadde ikke peiling på førstehjelp. Jeg husker jeg følte meg hjelpeløs, forteller Fredriksen.

Det gikk bra med gutten, men for Fredriksen var det en skjellsettende opplevelse. På nyåret i 1970 meldte han seg inn i Røde Kors og valgte saniteten i militæret. Veien til industrivernet var kort. Da han i 1974 ble ansatt på mekanisk verksted i Huntonit, sa Tore Lunden, daværende sanitetsleder i Sanitetsgruppen, at det var selvsagt at han skulle bli med i sanitetsgruppen med den erfaringen han hadde fra Røde Kors.

– Jeg følte meg hjemme fra første dag i industrivernet, og ble værende, forteller Fredriksen.

I 1980 ble han nestkommanderende i saniteten, og fem år etter ble han sanitetsleder. Han gikk Næringslivets sikkerhetsorganisasjons sanitet- og redningsleder brevkurs med praktiske øvelser, utdannet seg til røykdykker og gikk industrivernlederkurs. Han har holdt førstehjelpskurs i bedriften som instruktør. Fra 1990 – 2000 kjørte han ambulanse på fritiden. I 2000 ble han industrivernleder. Han har nå planer om å overlate stafettpinnen til neste industrivernleder. Han fortsetter kanskje som nestkommanderende et par år til for å overføre mest mulig erfaring.

En skrekkopplevelse
– Jeg hadde ikke holdt på lenge som sanitetsleder før jeg fikk min første sak. Det var en støveksplosjon 13. august 1981. Det har vi verken hatt før eller siden. En person fikk brannskader og døde, èn fikk varige hodeskader og èn ble lettere skadd, sier Fredriksen.

Han forteller at å stå med en hardt brannskadd person i ti minutter før ambulansen kom, har satt sitt preg.

– Det var en skrekkopplevelse. Jeg glemmer ikke smellet. Hører jeg smell kjenner jeg et ubehag. Opplevelsen har gjort meg ekstra skjerpet for at dette aldri skulle skje igjen. Har du opplevd noe så alvorlig, vil du ikke oppleve det igjen, forteller Fredriksen.
Han understreker at det er farlig utstyr Huntonit AS driver med.

– Men disse ulykkene ligger langt tilbake i tid. Vi er en sikker arbeidsplass som daglig jobber med å redusere farene, og det har vi lykkes med, understreker han.

Forebygging er nøkkelen
Fredriksen har vært med på å utvikle industrivernet i virksomheten, og sett hvordan feltet har endret seg i løpet av de 45 årene han har vært med. Den største utviklingen er kommet innen risikovurdering, brann, sikring og førstehjelp. Tidligere var det «gutta som styrte med brann», nå er industrivernet en integrert del av driften.

– Før forberedte vi oss på ting uten å forebygge. Nå forebygger vi, vurderer farene for å få risikoen ned, kompetansansen hos den enkelte er hevet, vi har gode hjelpemidler og et godt samarbeid med ambulanse og brann, uttaler Fredriksen.

Helhetlig tenkning
Selvsagt skulle ikke ulykker skje før heller, men det var likevel flere ulykker før fordi det ikke fantes systemer for å fange opp farene, og fordi det ikke var helhetlig tenkning. Den aller viktigste endringen er at ledelsen nå tenker forebygging, er opptatt av helse, miljø og sikkerhet, og at industrivernleder har muligheten til å påvirke ledelsen, mener Fredriksen.

– Når vi herdet Huntonit plater på 70 og 80 tallet brant det i prosessen, som delvis var under full kontroll, fem til ti ganger i året. Vi vurderte farene og igangsatte tiltak for å komme brannene til livs. I dag brenner det i verste fall en til to ganger i året. Vi har teknisk utstyr som overvåker prosessen og alarmerer oss tidlig slik at vi rekker å gjøre noe med det, forteller Fredriksen.

Noen ting endrer seg aldri, og det er enkeltmenneskers ønsker om å være til nytte og bidra til fellesskapet.

– Fremdeles er det slik at man må være en ildsjel for å være industrivernleder. Man må ha det i blodet og ønske å gjøre en jobb for bedriften man jobber i. Man må være engasjert, aldri gi opp, like å være godt forberedt, en ledertype og like å stå på. Ingenting kommer av seg selv. Det er ikke alltid folk tenker seg om og forbereder seg på diverse mulige utfordringer, derfor må jeg alltid være på hugget, sier Fredriksen.

Dersom han får ros for arbeidet han gjør i industrivernet synes han selvsagt det er hyggelig, men i industrivernet kan han aldri hvile på laurbærene. Det er bare å brette opp ermene og jobbe videre. Fremdeles skjer det noen klem- og kuttskader årlig, og Fredriksen jobber for å utrydde disse helt. Han mener industrivernet derfor har noe for seg. Det er viktig for ungdommen å engasjere seg i. Dessverre sliter han med å få med seg yngre krefter.

– Jeg tror det er fordi innsats i industrivernet krever bruk av fritiden. Øvelser går gjerne på kvelden, en eller to ganger i måneden, men likevel, folk er opptatte. Jeg tror at dersom øvelsene hadde blitt holdt i arbeidstiden hadde flere blitt med. Det er også viktig å øve når produksjonen er i gang og det er liv i bedriften. Da kan vi blant annet slå alarm og trene på evakuering. Dessuten blir industrivernet lagt merke til av resten av de som er på jobb. Alle bør ha kjennskap til industrivernet og vite hva det innebærer, sier Fredriksen.

Lang liste for å bli leder
Han har tro på sin nestkommanderende, 35 år gamle Preben Olsen, røykdykker og brannkonstabel i Kristiansandsregionen brann og redning.

– Det er en kar som synes arbeidet i industrivernet er interessant. Jeg har veldig tro på at han er en god kandidat til å overta jobben som industrivernleder, mener Fredriksen.

Han nevner en rekke kvaliteter som skal til for å bli en god industrivernleder. Man må ha evne til å ta hensyn til andre mennesker, og ha en positiv påvirkningskraft på kollegaer. En må ha også ha en tøffhet i situasjoner som krever litt ekstra der en må være villig til å yte en innsats for å redde kollegaer, det kan stå om livet. En industrivernleder må være en samlende kraft som får med seg kollegaer. Det er mange inntrykk som skal bearbeides av de som er med i innsats, derfor må en industrivernleder både ha omsorg for andre og kunne vise omsorg for andre.

– Jeg skulle nok ha gitt meg for lenge siden, for engasjement mitt har endret seg med årene. Jeg er ikke så leken lenger med øvelsene jeg holder. Nå er jeg 63 år og klar for at Preben overtar i løpet av året. Bedriften har sagt ja til at jeg takker av. De har sagt de er fornøyde. Det er jo derfor jeg har stått i stillingen så lenge, fordi de har sagt at jeg har gjort en god jobb, avslutter Fredriksen.

Foto: Steinar Fredriksen, til venstre, under et førstehjelpskurs med Terje Revsnes som instruktør i 1997. Foto: Torfinn Salvesen.

Comments are closed.