Oppfølging av førstehjelpere

– Siden 1960-tallet har myndighetene lært opp den norske befolkningen til å redde liv, og bedt dem om å redde liv. I 2017 begynte Helsedirektoratet kampanjen «Sammen redder vi liv». Den ble opprettet først og fremst for pasient, ikke for den såkalte førstehjelperen, det vil si vanligvis en lekperson som yter førstehjelp. Nå er det helsevesenets tur til å gi igjen til den første som hjelper til når en person er bevisstløs. Et oppfølgingstilbud til førstehjelpere er nå blitt opprettet som et delprosjekt i den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv», sier Anna Moe Øvstebø, prosjektleder for Oppfølging av førstehjelpere ved Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS), Helse Stavanger HF.

En førstehjelper blir helsevesenets forlengende arm. Personen jobber på instrukser fra helsevesenet gjennom 113. Tilbudet er også for de som kun har vært til stede.

– Du trenger ikke å ha gjort noe førstehjelp. Kanskje stod du der handlingslammet og ikke klarte å gjøre noe. Det kan også skje med helsepersonell som kommer uventet opp i førstehjelpssituasjoner, sier Øvstebø.

Hun tilbyr samtaler ved Stavanger Universitetssykehus, enten fysisk på kontoret eller digitale samtaler, for å lytte til førstehjelpere fortelle om hvordan de opplevde å forsøke å hjelpe et annet menneske. Tilbudet er gratis. Øvstebø mottok første henvendelsen i november 2020 og oppfølgingstilbudet har siden tatt imot mer enn 100 personer.

– Helsevesenet har debriefingsrutiner. Det har også politi og brannvesen. Frem til vi satte i gang med prosjektet i 2020 var det ikke et tilbud til vanlige folk. Dette er også et tilbud for industrien og industrivernet. Industrivernet går på jobb og må være innstilt på å hjelpe kollegaer. Det spiller heller ingen rolle hvor du bor i landet, du kan ringe oss uansett, sier Øvstebø.

Mange spørsmål

– Etter å ha hjulpet noen, altså gitt førstehjelp til noen, er det ofte mange som har spørsmål. De lurer på om de har gjort ting riktig. De tør ofte ikke ta opp dette med helsepersonell. For noen fungerer det å snakke med fastlegen. Å få snakke med helsepersonell kan være med på å forbygge psykisk belastninger. Vi kan bistå med å forklare fra et profesjonelt ståsted hva skjedde på ulykkesstedet og vi kan gi råd og støtte slik at man lettere kan legge hendelsen bak seg. Vi har selvsagt også taushetsplikt, sier Øvstebø.

Mange bruker internett til å søke opp svar og leser og lurer på hvorfor det og det skjedde. Hvorfor ga de ikke sjokk med hjertestarter? Hvorfor kjørte ikke ambulansen med sirene? Var ikke oppdraget viktig nok?

Hun sier mange kvier seg for å ta opp ting de lurer på fra en førstehjelpssituasjon. De synes kanskje ikke de fikk til å gi munn-til-munn. Eller kanskje de lurer på om de gav brystkompresjoner riktig, trykket de for svakt eller for hardt?

– Vi kan gjennomgå hendelsen sammen med førstehjelperen. Vi kan hjelpe dem å se hva de fikk til og snakke litt rundt det de eventuelt følte de ikke fikk til. Det viktigste med førstehjelp er at en gjør noe, sier Øvstebø.

Hun forteller at kun en av seks personer med hjertestans utenfor sykehus overlever. En slik brutal faktaopplysninger kan være viktig for mange førstehjelpere å høre.

– Det er en sjanse for at personen du hjalp ikke overlevde. Dersom førstehjelperen ikke kjenner personen de prøvde å hjelpe, vet de gjerne ikke hvordan det gikk med vedkommende. Vi kan gi ut opplysninger om pasienten har overlevd eller ikke, dersom pasienten eller pasientens pårørende gir samtykke til det, sier Øvstebø.

Vi kan gjennomgå hendelsen sammen med førstehjelperen. Vi kan hjelpe dem å se hva de fikk til og snakke litt rundt det de eventuelt følte de ikke fikk til. Det viktigste med førstehjelp er at en gjør noe.

Anna Moe Øvstebø, prosjektleder for Oppfølging av førstehjelpere ved Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS)

Fysiske plager

Søvnløshet, kvalme, magevondt, konsentrasjonsproblemer, frustrasjon, angst er alle bieffekter førstehjelpere kan oppleve etter dramatiske

inntrykk, som et resultat av å ha prøvd å redde et annet menneske. De kan ha opplevd voldsomme hendelser. Det kan ha vært et møte med døden. Kanskje føler de at de ikke fikk til å gjøre brystkompresjoner?

Kanskje har de dårlig samvittighet for å ikke ha reagert raskt nok?? Disse opplevelsene kan føre til at de føler de ikke har kontroll på livet. At livet er skjørt og at hva som helst kan skje med dem også. Da er det viktig, mener Øvstebø, at førstehjelperen får tilbakemelding på hva det var han eller hun mestret. De må få tilbakemelding på hva de fikk til. De må se det positive i hva de gjorde og ta vekk skyldfølelsen de har.

– Førstehjelperen får ofte lite anerkjennelse for arbeidet de har utført. Ambulansepersonalet ankommer stedet, gjør jobben sin og tar med seg pasienten. Tilbake står førstehjelperen og føler seg ofte forlatt og veldig alene med mange spørsmål. Det har hendt at noen fra 113-sentralen ringer opp igjen til førstehjelperen og spør hvordan det går. Men dette er ingen rutine og noe 113-opertaøren sjelden har tid eller mulighet til å gjøre. Nå har vi laget et system der alle førstehjelpere kan få hjelp til å snakke seg gjennom hendelsen, sier Øvstebø.

Dersom det er behov kan hun og kollegaen hennes Conrad Bjørshol informere om andre hjelpetilbud som kan være aktuelle eller anbefale videre henvisning og behandling.

– Folk husker ofte lyder og lukter godt. Disse sanseinntrykket kan oppleves som plagsomme i ettertid ved at de trigger minner fra hendelsen. Det kan hjelpe å få snakke om dette, sier Øvstebø.

Hun har en master i medisinsk biologi, kursing innen krisepsykologi og traumebehandling, samt mange års erfaring fra helsesektoren.

– Conrad er anestesilege og har tidligere jobbet flere år i luftambulansen og er veldig god å ha med, sier Øvstebø.

Hele laget eller enkeltpersoner

Øvstebø forteller at en industrivernleder kan for eksempel ta kontakt og spørre om en samtale for industrivernet dersom de har utført førstehjelp på en bevisstløs person. Eller en enkeltperson i industrivernet kan be om enesamtale.

– En leder i en industrivirksomhet tok kontakt med meg da hennes ansatte hadde opplevd en dødsulykke. Vi kan ta inn flere kollegaer samtidig og ha en gruppesamtale, og vi kan følge opp enkeltpersoner som vil snakke mer alene etterpå, eller vi kan kun snakke med personer alene dersom de ønsker det. Vi er her for å lytte og bistå med helsefaglige betraktninger, sier Øvstebø.

Hun er glad for at lekfolk endelig tilbys samtaler i etterkant av en førstehjelpssituasjon.

Det kan være godt med helsefaglig bistand. Vi har tid og mulighet og kan være med på å gi den anerkjennelsen førstehjelperen ikke fikk.

Anna Moe Øvstebø, prosjektleder for Oppfølging av førstehjelpere ved Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS)

Viktig å snakke om det

– Det er fremdeles en del som nok kunne hatt behov for samtale, som likevel ikke vil snakke om det de har opplevd. Det kan være vanskelig å snakke om ting. Særlig i noen miljøer, som kanskje i industrien, er det ikke like vanlig å snakke om det som er tøft og vanskelig. Å samtale om ting som har skjedd er noe en kan trene seg opp til å gjøre. Bruk kollegaene dine. Kollegastøtte er fint. Snakk med familie og venner, sier Øvstebø.

Men hun legger til at det for noen kan være vanskelig å snakke med familie og venner. Det kan være lettere å snakke med noen man ikke kjenner. Pårørende har kanskje heller ikke helsefaglig kompetanse, noe som betyr at de ikke kan svare på en del spørsmål som førstehjelpere ofte sitter med. Gjorde de det rett? Kunne de gjort noe annerledes? Det er viktig å opprettholde rutiner og prøve å unngå å sykemelde seg etter en slik opplevelse. Vi er her for å hjelpe, sier Øvstebø.

– Det kan være godt med helsefaglig bistand. Vi har tid og mulighet og kan være med på å gi den anerkjennelsen førstehjelperen ikke fikk.

Alltid med ambulansen

I tillegg bør alle helseforetak etablere dette tilbudet for førstehjelpere, mener Øvstebø. Hun arbeider for at alle ambulanser skal dele ut kort med informasjon om oppfølgingstilbudet på ulykkessteder.

– Førstehjelpere bør få tilbud om lik hjelp over hele landet. Det skal ikke være avhengig av om noen fra ambulansen hadde tid til å stå igjen med deg og ta den samtalen. Eller at en fra 113 ringer opp etterpå og spør hvordan du har det, sier Øvstebø.

– Vi ser hvor tøft du har det, vi vet du forsøkte så godt du kunne med å gjøre en innsats. Takk for at du prøvde. Det er viktige ord å høre for førstehjelperen, avslutter Øvstebø.

Oppfølging av førstehjelpere

• Oppfølgingstilbud som gis til alle som har vært til stede eller som har gitt førstehjelp til en bevisstløs person. Dette vil ofte være hjertestans-situasjoner, men også andre alvorlige ulykker og skader.
• Lokale kontorer i Stavanger og Gjøvik, men kan følge opp førstehjelpere fra hele landet.
• Oppfølgingstilbudet gis til både lekfolk, helsepersonell som utfører førstehjelp utenfor arbeidstiden og akutthjelpere.

Tilbudet innbefatter:

• Samtale om hendelsen sammen med helsepersonell.
• Informasjon om utfallet til pasienten. Informasjon om utfall vil kun meddeles dersom pasient eller pårørende samtykker til det.
• Tilbudet er gratis og vi har taushetsplikt.
• Ved spørsmål om tilbudet ta kontakt med Anna Moe Øvstebø: anna.ovstebo@sus.no

Ved behov for akutt hjelp, ring MEDISINSK NØDTELEFON 113. Hvis det haster litt, ring LEGEVAKTEN 116117.

Artikkelen ble publisert i Sikkerhet nr. 1 2022.