Prehospital pårørendestøtte i akuttsituasjoner

Teksten under er skrevet av Anne Kristine Bergem, psykiater og fagrådgiver ved Pårørendesenteret og førstelektor II ved Avdeling for paramedisin, OsloMet. Den er skrevet med tanke på helsepersonell, men teksten er i aller høyeste grad også relevant for industrivernet. Teksten handler om pårørendestøtte. Skjer det noe i egen virksomhet må kollegaer tas vare på, og kanskje må til og med pårørende varsles. Rådene Bergem gir for å ivareta pårørende best mulig er gode også for industrivernet når de skal ivareta kollegaer.

Bergem understreker også at det er viktig å inkludere de som rammes av en uønsket hendelse ved å bruke et språk alle forstår. I artikkelen om Samvirkeforumet i Hammerfest forteller industrivernet i Equinor og nødetatene i Hammerfest med brann, helse og politi at de har arbeidet gjennom mange år med å ikke bruke ord alle forstår.

Alle som står nær noen som rammes av en ulykke, blir følelsesmessig berørt og belastet. Regjeringens pårørendestrategi (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020) vektlegger tidlig identifisering og ivaretakelse av pårørende. For mange pårørende er den første kontakten med helsevesenet i forbindelse med en ulykke. Prehospitalt personell har derfor en viktig rolle.

Pårørendeivaretakelse er beskrevet i Nasjonal traumeplan (Nasjonal Kompetansetjeneste for traumatologi, 2019), i Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskaps håndbok (2018, s 106) og i Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (Helsedirektoratet, 2018).

Pårørende i akuttsituasjoner

Innsatspersonell (Helsedirektoratet, 2016, s 15) følger opp pasient og pårørende fram til andre overtar eller oppdraget avsluttes på annet vis og kan ikke forventes å være eksperter på pårørendearbeid. Innsatspersonell har likevel mulighet til å gjøre en forskjell for pårørende som er på skadestedet.

«Det er krevende å være pårørende i akutte situasjoner, kriser, ulykker og katastrofer. Pårørende i krise vil ikke alltid vite hva de skal spørre om og kan på grunn av krisereaksjoner ha vanskelig for å ta inn informasjon. Det er derfor viktig at helsepersonell bidrar til å skape trygghet, demper uro og gir tilpasset informasjon i situasjonen» (Regjeringen, 2020, s 49).

Helsedirektoratets veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer omtaler hjelp og støtte til pårørende (Helsedirektoratet, 2016). De fleste tiltakene er lagt til kommunens psykososiale kriseteam. Det kan ta tid før kriseteamene er mobilisert. Innsatspersonell kan påbegynne ivaretakelsen av pårørende:

«Nødvendig psykososial støtte må alltid inngå i akuttmedisinske tjenester som en del av forsvarlig tjenesteutøvelse (Helsedirektoratet, 2016, s 20).

I Pårørendeveilederen beskrives tre prinsipper for helsepersonells tilnærming:

1. Skape trygghet og dempe uro,
2. Bidra til mestring, samhørighet og håp og
3. Aktiv bruk av sosiale nettverk (Helsedirektoratet, 2017).

I tillegg skal helsepersonell raskt identifisere om barn er berørt av det inntrufne og snakke med foreldre om hvordan barn kan ivaretas.

Gjør din bit

BIT symboliserer hva innsatspersonell kan bidra med samtidig som hver av bokstavene representerer et stikkord for hva som er viktig i en krisesituasjon.

BIT står for Bekrefte – Informere – Tåle (Bergem, 2021).

BEKREFTE

Pårørende i en akuttsituasjon trenger at helsepersonell ser dem, anerkjenner de som berørt av situasjonen og møter dem med forståelse.

I praksis betyr å bekrefte å

• hilse på pårørende, presentere seg og gi blikkontakt.
• anerkjenne at pårørende er berørt av det som har hendt. Det kan uttrykkes verbalt ved å si for eksempel «Du er pårørende?»
• etterspørre hva pårørende har opplevd i forbindelse med det inntrufne, og å uttrykke støtte for at det er krevende.
• etterspørre pårørendes behov.
• gi bekreftelse på at pårørende har gjort det de har kunnet i situasjonen.

INFORMERE

Pårørende kan være under betydelig stress, noe som reduserer oppmerksomhet, konsentrasjon og kognitive funksjoner. Tilpasset og tydelig informasjon er nødvendig. Pårørende i krise vil heller ikke alltid vite hva de lurer på. Informasjon må gis uoppfordret, være relativt enkel, sann, gjentas og ikke gis i for store doser av gangen. Etterlat gjerne skriftlig informasjon som telefonnummer til aktuelt sykehus og en brosjyre om hvor pårørende kan henvende seg.

Som innsatspersonell befinner man seg i en ekspertrolle i møtet med pårørende, og det man sier vil bli tillagt stor vekt (Bergem, 2015).

I praksis betyr å gi god informasjon å

• være rolig, sette av tid
• unngå bruk av faguttrykk
• fortelle om
  • selve situasjonen: hvem er dere, hvorfor er dere her og hva kommer til å skje (Eks.«Vi jobber i ambulansetjenesten», «Vi er her nå fordi noen ringte 113 og fortalte at noen var skadet. Vi er her for å hjelpe»),
  • hva som skjer (Eks. «Nå skal vi legge på trykk for å stoppe at det blør»)
• hva som skal skje videre (Eks. «Nå prøver vi å hjelpe mannen din så han ikke har så vondt. Vi kjører han til sykehuset for videre behandling. Hvis du vil bli med/ komme dit er det OK, men du kan også ringe dit om en times tid, så vet de nok mer. Jeg skriver ned telefonnummeret på en lapp til deg» – eller noe liknende)
• vanlige reaksjoner hos pårørende og barn som pårørende*, både i situasjonen og i de neste dagene (uro, søvnløshet m.m.)

Pårørende kan også ha viktig informasjon om hendelsesforløpet eller den skadde som det er viktig å ta imot på en interessert og respektfull måte.

TÅLE

Tåle er forstå pårørendes reaksjoner, som fortvilelse eller sinne, og å være i stand til å håndtere egne følelser slik at man bevarer roen i situasjonen selv om det kan være forstyrrende og overveldende å erfare pårørendes reaksjoner.

Man må møte pårørendes reaksjoner uten å ty til

• sinne/frustrasjon (Eks. «Nå må du skjerpe deg! Vi prøver å hjelpe her!» Det er bedre å si «Jeg forstår at dette er en krevende situasjon. Det er naturlig at du er opprørt»).
• bagatellisering (Eks. «Det er sikkert ikke farlig. Ingen grunn til å reagere så sterkt». Si heller «Det er naturlig å bli redd og fortvilt når noen er skadet. Nå gjør vi sånn, og så håper vi at det hjelper»)
• urealistisk trøst fordi man ikke holder ut sorg og fortvilelse (Eks. «Dette går fint, alt blir bra». Er det grunn til bekymring, må man være ærlig og orke pårørendes reaksjoner, eks. «Det er en alvorlig situasjon. Vi gjør vårt beste, men jeg kan ikke love noe»)

Ivaretakelse av pårørende er en lovpålagt og naturlig del av all helsehjelp. Innsatspersonell kan bidra til at pårørende blir ivaretatt og inkludert i det arbeidet som gjøres omkring den som er skadet.

Artikkelen ble publisert i Sikkerhet nr. 4 2022.